| MAITEKST 2010 – makt av Anette Therese Pettersen, webredaktør Kunstløftet.no, Norsk Kulturråd I fjor høst lanserte Kunstløftet en tekstsamling kalt Oktobertekst. To ganger i året vil nettsidene samle et knippe tekster – en liten samling tekster i den større samlingen Kunstløftet.no. Et halvt år er gått, og vi har nå kommet til årets første samling: Maitekst. I denne vårens Maitekst har vi ønsket å tematisere barn og makt. På sett og vis kan man si at det er dette Kunstløftet etterstreber å gjøre i alle tekstproduksjoner. Å si at kunst rettet mot barn og unge er lavstatus og holder lavere kvalitet indikerer et makthierarki innenfor kunsten hvor barna er taperne.
Barn og unge har sjeldnere en egen stemme i offentligheten enn voksne. Vi fikk klare tilbakemeldinger fra elevene ved Elvebakken VGS om at de satte pris på å bli hørt og tolker dette som et signal i denne konteksten. Vi som uttaler oss på vegne av barn og unge er i klart mindretall i forhold til dem som faktisk tilhører samlekategorien ’barn og unge’, men det er likevel som regel våre stemmer som når fram. Det er en ambisjon fra Kunstløftets side i enda større grad å gi plass til barn og unges betraktninger omkring Kunstløftets tematikk. I denne omgangen er det altså noen av elevene ved Elvebakken VGS. Spørsmålene vi stilte skribentene i denne gang var som følger: Stemmer det at barn og unge havner nederst i et makthierarki – og i så fall hvorfor? Handler dette egentlig om et begrenset menneskesyn? Barn og unge har ikke intellektuell eller kapitalistisk makt – er det på bakgrunn av dette de umyndiggjøres som mennesker? Årets Maitekstskribenter har skrevet om barn både i og utenfor kunsten. Flere har tatt utgangspunkt i sin egen barndom – og på sett og vis er dette kanskje den ’sanneste’ veien vi har til hva det vil si å være ung. I 1946 skriver forfatteren George Orwell følgende om et av sine barndomsminner: Fright and shame seemed to have anaesthetized me. I was crying partly because I felt that this was expected of me, partly from genuine repentance, but partly also because of a deeper grief which is peculiar to childhood and not easy to convey: a sense of desolate loneliness and helplessness, of being locked up not only in a hostile world but in a world of good and evil where the rules where such that it was actually not possible for me to keep them. (i)  Minner fra egen barndom, minner om hvordan det var å være barn selv står gjerne sentralt når man snakker om andres barndom. Om det å vokse opp i dag. Som Orwell skriver i samme essay: A child which appears reasonably happy may actually be suffering horrors which it cannot or will not reveal. It lives in a sort of alien under-water world which we can only penetrate by memory or divination. Our chief clue is the fact that we were once children ourselves, and many people appear to forget the atmosphere of their own childhood almost entirely. (ii) Bidragsyterne har ulik oppfatning og tilnærming til dette. Men kanskje er det som Nils-Øyvind Haagensen skriver: Om noen satt et sted og lurte på hvordan de skulle nå ut til meg kunstnerisk så fikk ikke jeg det med meg. Eller, som Geir Gulliksen uttaler: Det finnes mange grunner til å løpe sin vei, vekk fra barndommen. Det trenger ikke stå i et misforhold til Øyvind Olsholts refleksjon over at maktbruk overfor barn helt «ut». Det betyr ikke at voksne har sluttet å utøve makt, men at makten har antatt andre former. Vi har også intervjuet Tore Vagn Lid i forbindelse med Transiteatrets siste forestilling som blant annet tar for seg spørsmål om hvilken beredskap ungdommer og deres foreldre kan møte det trykket som kommer fra en såkalt forskningsformidling? Tekstene reiser omtrent like mange, om ikke flere, spørsmål enn de besvarer. Og kan hende er det som en av elevene ved Elvebakken VGS sier, at det å være ung alltid har mindre makt enn de eldre? Eller kan det være motsatt? Kan det tenkes at ungdom/unge har nøyaktig like stor – om ikke større – makt over de eldre? Handler det om respekt? Eller om noe så enkelt som at noen andre har noe man selv gjerne skulle hatt? De eldre – erfaring, og de yngre kanskje mangel på dette? Kan hende handler det ikke like mye om hva man har eller ikke har – men snarere om hvordan vi vekter dette. Hva som tilegnes verdi. Og da er vi tilbake i maktperspektivet. Ved å invitere et knippe skribenter til å skrive, får man ulike innganger til og refleksjoner over den samme tematikken. Likevel, flere av skribentene tangerer hverandre og krysser hverandre i sine tekster – utilsiktet men gledelig. Maitekst er ment som en invitasjon inn i samtalen omkring makt&barn (som jeg kan avsløre var arbeidstittel på nær sagt samtliges tekster). Vi har bestilt tekster fra fire ulike aktører, samt presenterer to intervjuer. Velkommen. i(Orwell, George: Books v. cigarettes, s.70) ii(Ibid, s.121) URL til denne artikkelen: http://www.kunstløftet.no/artikler10/maitekst/maitekst.php 0 kommentarer - bli den første til å kommentere artikkelen  Kommenter artikkelen |
